Noen historier i media frustrerer mer enn andre, og i dag kom jeg over en sak på Bergens Tidende som havner den mer frustrerte delen av skalaen. I saken om kvinnen i slutten av 90-årene som døde i ambulansen etter å ha litt sendt frem og tilbake fra sykehuset 3 ganger på kort tid (saken krever abonnement hos Bergens Tidende) finner vi et klart eksempel på hvordan handlingslammelse hos det norske helsevesenet innenfor teknologisk utnyttelse faktisk er til fare for liv og helse (og ikke bare for økonomien).
Geriatri er den medisinske spesialisering innenfor sykdommer (ofte sammensatte) som rammer eldre mennesker. Allerede for 5 år siden deltok jeg selv i spennende møter med toppledelsen i helsesektoren på vestlandet der økt bruk av teknologi, spesielt fjerndiagnosering og fjernbehandling ved hjelp av spesialister, var tema for møte. Det var stor positivitet rundt løsningene vi diskuterte i møte, men politiske hindringer og ansvarsforhold lå i veien for å kunne gå videre den gang.
Videokonferanse til bruk innenfor medisin er slett ikke et nytt fenomen. Allerede på 80-tallet ble videokonferanse tatt i bruk innenfor dermatologi (hudsykdommer) i Troms og Finnmark, og senere har vi sett svært vellykkede prosjekter blant annet innenfor Teleslag (slagpasienter) i Hordaland og Sogn og Fjordane.
For 5 år siden diskuterte vi spesielt hvordan teknologien kunne avhjelpe innenfor eldreomsorgen, eller geriatrien. Hvilken betydning ville det hatt om 100-åringen slapp å bli flyttet frem og tilbake mellom sykehjemmet og sykehuset? Vi kunne koblet til medisinsk utstyr til videokonferansen og ved hjelp av teknologien utført visuell og instrumentell diagnosering på lik linje med om pasienten satt på spesialisten sitt kontor. EKG, optiske instrumenter, blodtrykksmålere, stetoskop, termometer etc finnes i digitale versjoner som kan kobles til og brukes overført over avstander.
Det viktigste er pasientsikkerheten, og at syke og eldre mennesker ikke trenger å bli transportert unødvendig rundt i ambulanse til livet til slutt ebber ut, gjerne med den ekstra belastningen som en medvirkende faktor. Det handler også om stabilitet, muligheten for pårørende til å kunne besøke osv. Men i et politisk miljø vil jeg også tro at det handler om økonomi. I artikkelen til Bergens Tidende nevnes det ekstragebyr på 4000 kr pr. døgn om kommunen ikke kan hente tilbake sine eldre fra sykehuset til riktig tid. Men jeg er overbevist om at den reelle kostnaden pr. døgn og pr. tranport er mye dyrere enn dette. Målt opp mot dette blir også de teknologiske investeringene som må på plass forsvinnende små.
Så hva er egentlig grunnen til denne totale lammelsen i å utvikle en av de aller viktigste offentlige tjenestene våre – helsesektoren – videre? Hvorfor har det skjedd så lite de siste 5 år? Er det samhandligsreformen som har stoppet evnen til å samhande?
Jeg har også klare tanker for hvordan slik teknologi også kan brukes blant annet på legevaktsordninger i distriktene, der avstanden med tiden blir lenger og lenger mellom hver lege som er tilgjengelig. Distriktene er avhengig av en utvikling her for at distriktene skal reddes. Dersom det er politikk dette står på må noen fortelle meg hvilket politisk parti som vil gå inn for å utvikle helsetjenestene våre med å bruke tilgjengelig teknologi – så er min stemme for neste valg allerede reservert…!